Frihet gjennom fellesskap

Politiske debattanter både på høyre -og venstresiden etterlyser ofte mer «frihet» for borgerne. Er det den samme «frihet» de snakker om, eller ligger det en ulik oppfatning av hva frihet er til grunn? I min masteroppgave ser jeg på hvordan ulike politiske grunnposisjoner henger sammen med ulik forståelse av begrepet frihet. Er staten først og fremst til for å garantere individet rettigheter og sikre egeninteresser, slik den liberale tradisjonen har fremstilt det? Eller må staten bli forstått som et fellesskap som former og utvikler oss til samfunnsdeltagere, slik den tyske filosofen Hegel legger vekt på? Det er den siste posisjonen jeg argumenterer for ved å vise hvordan Hegel kan aktualiseres som en kritiker av nyliberalismens frihetsbegrep.

Positiv og negativ frihet

Når filosofen Isaiah Berlin skal forklare begrepet frihet trekker han et skille mellom positiv og negativ frihet. Negativ frihet dreier seg om fraværet av hindringer for å gjøre det en ønsker, mens positiv frihet dreier seg derimot om hvilke muligheter en har eller trenger for å realisere sine mål og ønsker. Skillet mellom positiv og negativ frihet kan i kortform oppsummeres som forskjellen mellom «frihet til» (positiv) og «frihet fra» (negativ). Hvis noen hindrer deg i å gjøre noe du ønsker å gjøre, eller hvis noen tvinger deg til å gjøre noe du ikke ønsker, så er det negativ frihet du mangler.

Det mest opplagte tilfellet av mangel på negativ frihet, vil være når noen fysisk hindrer deg i å bevege deg fritt rundt, f. eks ved å sperre deg inne. Men negativ frihet kan også handle om hindringer vi selv – som demokratiske medborgere – indirekte har vært med på å pålegge oss selv gjennom lov. Tenk f. eks på det å kjøpe en pakke sigaretter. I Norge er det ikke lov å selge tobakk til personer under myndig alder, så vi kan derfor si at de under 18 år mangler en negativ frihet til å handle sigaretter. For så å få frem forskjellen mellom positiv og negativ frihet mer tydelig, kan vi stille spørsmålet om hvorfor en i utgangspunktet ønsker å kjøpe sigaretter? Da berører vi med en gang en annen dimensjon av frihet. En kan stille spørsmål om hvorvidt man handler fritt dersom det er nikotinavhengighet som driver en til å handle røyk. Kanskje ønsker man å slutte å røyke, men evner ikke å gjøre det.

Isaiah Berlin (1909 – 1997) var en russisk-britisk filosof og sosialteoretiker. I sin tid var han en ledende liberal tenker. I ettertid er han blant annet kjent for essayet “Two Concepts of Liberty” (1958).

Med andre ord, man kjøper tobakk selv om man egentlig ikke ønsker å røyke. Eksemplet viser hvordan det positive frihetsbegrepet stiller spørsmål ved hvilke interne grunner en har for å gjøre noe og hvorvidt handlingene man gjør er noe man selv har kontroll over og mestrer – mens det negative frihetsbegrepet er opptatt av eksterne forhold som kan hindre en i gjøre noe. Kort kan en si at det positive frihetsbegrepet handler om hvilke grunner man har for å handle som man gjør – og om disse grunnene er de riktige grunnene eller ikke.

Friheten og fellesskapet

En som er opptatt av det positive frihetsbegrepet er filosofen G.W. F. Hegel. Hos Hegel finner vi hva vi kan kalle for et utøvelseskonsept om frihet; man er fri kun i den grad en lykkes i å bestemme over seg selv og sin egen livsform. En kan f eks. tenke på forskjellen mellom dyr og mennesker for å gripe hva det er Hegel sikter mot.

Til forskjell fra dyr kan vi mennesker ta stilling til våre begjær og drifter, våre ønsker og drømmer. Poenget er da ikke at dyr ikke er klar over hva de gjør, det kan godt tenkes at et dyr søker mat fordi det vet det er sultent, men man må anta at dyr mangler evnen til å reflektere over ulike handlingsalternativer som gode eller dårlige mot en normativ bakgrunn. Dette åpner opp en «sosial dimensjon» ved frihet, nemlig hvordan vi rettferdiggjør våre handlinger ovenfor hverandre. Til forskjell fra dyr tar vi mennesker stilling til hvorvidt en handling er gal eller ikke i en sosial kontekst og vi bør da helst også handle slik vi vet er riktig i denne konteksten. Tenk på hvordan vi ber om begrunnelser fra andre for handlinger de gjør, og hvordan vi mener å ha krav på en begrunnelse fra andre dersom de gjør noe vi er uenig i. Hegel knytter altså frihet til det å gjøre handlinger for de riktige grunnene. Moderne tolkninger av Hegel legger gjerne vekt på hvordan Hegel mener at det å anerkjenne hverandre som gjensidige (likeverdige) aktører er en forutsetning for at vi både kan kreve, og avkreves, begrunnelser for våre handlinger, og at denne typen samhandling er noe som ikke finnes i naturen, men noe som skapes i et samfunn.

Staten

Som vi har sett kan vi mene flere ting når vi snakker om frihet, og siden vi legger flere betydninger i begrepet, kunne en kanskje tenke at begrepene negativ og positiv er ment å utfylle hverandre. Men det er ikke slik Berlin ser det. Politisk tilhører Berlin den liberale tradisjonen, hvor negativ frihet er et politisk ideal. I den liberale tradisjonen finnes det en utbredt skepsis til alle former for tvang eller hindringer som utøves mot enkeltindividet. En del av den klassiske liberalismens agenda, helt fra dens opphav på sekstenhundretallet, har vært å argumentere for enkeltindividets frihet mot overgrep fra stat- og kirkemakt, altså den type hindringer eller inngripen i enkeltindividets negative frihet lov og maktapparat kan utøve. Den liberale tradisjonen ønsker en så minimal stat som mulig.

G.W.F. Hegel (1770 – 1831) var en tysk filosof, som var sterkt inspirert av Immanuel Kant. Hegel regnes for å tilhøre den tyske idealismen. Denne oppgaven baserer seg hovedsakelig på hans verk Rettsfilosofien (1821).

Hos Hegel er derimot frihet kun oppnåelig innenfor staten. Forutsetningene for frihet – blant annet det å kunne utvikle seg til et moralsk handlende vesen eller legge til rette for gjensidig anerkjennelse – er kun å finne innenfor staten, slik Hegel ser det. Berlin er, i likhet med et flertall av moderne liberale tenkere, kritisk til Hegels stat og frykter at Hegels begrep om frihet vil lede til en totalitær stat som ønsker å forme og manipulere individet. Realhistorisk er det kommunismen og nasjonalismen slik den artet seg i det tjuende århundre Berlin mener positiv frihetsteori leder til. Jeg mener imidlertid at den liberale tradisjonen har feiltolket Hegel, og at den forståelsen av staten de selv tar utgangspunkt i er for tynn, ettersom den hovedsakelig tenkes å være til for å tjene egeninteresser (som eiendomsrett og sikkerhet).

En norsk filosof som forklarer hva problematikken dreier seg om er Hans Skjervheim. Han hevder rett og slett at den liberale tradisjonen ikke synes å være på høyde med problematikken Hegel tar opp: hvordan gjøre frihet allmengyldig. Negativ frihet er kun «formell» – i den forstand at det ikke blir gitt noe innhold til hva en skal gjøre, hvordan en skal leve sitt liv eller hva som er gode eller dårlige valg. Hvis vi ser tilbake til eksemplet med røyking, kan vi forenklet si at liberalisten ikke ønsker å si noe om det å være en røyker er et godt eller dårlig valg i livet. Liberalisten hevder at individet selv må få bestemme hvordan man vil leve sitt liv og fritt få følge egeninteresser, så lenge de ikke går på bekosting av andres (negative) frihet.

Hegel ser det annerledes. For å respektere andres (negative) frihet, må en læres opp i hva det å respektere andres frihet betyr. En må komme til en forståelse av at egen frihet kun realiseres hvis det er lagt til rette for det, og det mener Hegel skjer ved at en får innsikt og forståelse for samfunnets institusjoner, normer og regler. Det å kunne forfølge egeninteresser forutsetter blant annet at andre tillater deg å gjøre det, og at samfunnet er innrettet på en slik måte at en slik livsførsel er mulig. Det er dette staten legger til rette for. Det viktige poenget å få med seg er at Hegel går utover rammene til det negative frihetsbegrepet, og nødvendigvis må gjøre det. Staten realiserer frihet ved å forme individene, ved å gi integrere dem slik at de ser hvordan egen frihet henger sammen med andres frihet, og det er kun innenfor staten de rammer og institusjoner som er nødvendige for frihet finnes. Frihet for Hegel finnes kun innenfor staten og fellesskapet.

Nyliberalisme

Spesielt tydelig blir problematikken Hegel tar opp om vi forsøker å aktualisere Hegels snart to hundre år gamle verk Rettsfilosofien i møte med nyliberalismen. Økonomen og filosofen Adam Smith blir ofte bruk til å forsvare nyliberalismens tro på markedet. Smith presenterte markedet som løsningen på et problem, nemlig hvordan en kan håndtere individenes egeninteresse og egoisme – og det uten å skulle forsøke å endre og forme individene. Smiths løsning samsvarer godt med et liberalt ideal om å la individet selv få velge sin egen vei i livet og kunne følge egeninteressen. Gjennom markedet tenkes egeninteresse og grådighet transformert til et gode for samfunnet som helhet. Men Smiths forståelse av marked og egeninteresse må leses mot en historisk bakgrunn med konflikt mellom kongemakt og næringslivsinteresser. Som nevnt tidligere kan den klassiske liberalismen historisk sees som en utfordrer til stat- og kirkemakt. Den klassiske liberalismen bygger på hva vi kan kalle et «republikansk frihetsideal» med mål om å frigjøre individet fra krefter det ikke selv kontrollerer eller påvirker (f. eks gjennom stemmeseddelen eller fagforeninger). Men denne bakgrunnen synes nyliberal teori å ha oversett betydningen av.

Slik jeg ser det bør en stille spørsmål ved om samfunnet har endret seg slik at «markedet» nå heller må sies å representere «overmakten». Sterke kapitalkrefter, næringsliv og «kreative» reklamebyrå synes i dag å ha vel så stor innflytelse og påvirkning på individenes liv som stat- og kirkemakt en gang hadde. Spørsmålet er altså om den nyliberale frihetsproblematiseringen er på høyde med dagens problematikk, ved (fortsatt) å hevde at markedet «frigjør» individet? For markedet representer krefter som helt opplagt forsøker å påvirke våre indre (interne) grunner for å velge det ene eller andre, søke spesielle livstiler og forme våre ønsker. Tenk bare på mengden reklame vi kontinuerlig eksponeres for i det moderne samfunn. Men som vi har sett ekskluderer det negative frihetsbegrepet denne type frihetsproblematisering. Det negative frihetsbegrepet utelater undersøkelse av våre interne grunne for å handle som vi gjør. Det er derfor en svakhet hos Berlin at han utelukker muligheten for å problematisere denne type påvirkning, som kanskje i større grad kan sies å forme individene enn staten noen gang har gjort det, ved så ensidig å legge vekt kun på negativ frihet.

Slik jeg ser det finnes det viktige innsikter hos Hegel som nettopp kan synliggjøre disse svakhetene ved den liberale og nyliberale tradisjonens frihetstenkning. Hegel er blant annet kritisk til liberalismens ensidige fokus på selviske motiver, og han undersøker hva det er som binder individene til et moralsk fellesskap og hva som skal til for at vi blir formet til autonome og moralske individer. Frihet må hos Hegel med andre ord hele tiden bli forstått ikke som en egenskap enkeltindividet besitter naturlig – og som vi kan hindres eller ikke hindres i å utøve (negativ frihet) – men som noe vi oppnår i fellesskap. Dette gjør Hegel til en spennende tenker å trekke frem, spesielt i det nyliberalismens ukritiske tro på marked og deregulering har fått et ideologisk skudd for baugen etter finanskrisen (2007-2010).