I dag legger mange foreldre ut bilder og annen informasjon om barna sine på ulike sosiale medier som Facebook, Instagram og blogg. Det kan være en krenkelse av barnas personvern.
Internettgenerasjonen
Barna som vokser opp nå, vil være de første som opplever at store deler av livet deres tilgjengeliggjøres for helt ukjente mennesker. I dag risikerer barn at fremmede mennesker vet hvordan barnets soverom ser ut, hvilke kallenavn det har, eller hvilken kosebamse som er favoritten. Vår digitale hverdag utvikler seg stadig, og derfor er det viktig at vi har regler som sørger for at barnas rett til personvern ivaretas på sosiale medier. Jeg har i min masteroppgave sett på barns rett til personvern.
Det er viktig å presisere at det er forskjell på å dele personopplysninger på en åpen blogg, og å dele bilder og andre personopplysninger på en lukket Facebook-profil. En åpen blogg er tilgjengelig for alle, mens en lukket profil kun er tilgjengelig for en avgrenset krets mennesker. Dette gjør at delingen kan sies å foregå innenfor den private sfæren. Man bør likevel huske at digitale bilder lett kan kopieres og deles videre.
Et voksent menneske må selv gi samtykke til publisering av bilder eller andre personopplysninger. Når den avbildede er et barn, er det foreldrene som har rett til å samtykke på vegne av barnet. Denne retten har to viktige begrensninger; foreldrene skal alltid handle i tråd med prinsippet om barnets beste, og barnet har rett til privatliv.
Retten til privatliv
Alle mennesker har rett til beskyttelse av privatlivet sitt, også barn. Du skal selv få bestemme hvem som skal inviteres inn i ens din egen private sfære. Det betyr også at du har rett til å bestemme selv hvilken informasjon om deg som skal være tilgjengelig for andre. Dette gjør blant annet at personopplysninger skal beskyttes og at andre ikke kan spre personopplysninger om deg uten ditt samtykke. Personopplysninger kan for eksempel være et bilde. Det er bilder jeg har sett mest på i oppgaven min.
Retten til privatliv og personvern er nedfelt i flere internasjonale konvensjoner, blant annet FNs barnekonvensjon art. 16. I denne bestemmelsen står det at barnet ikke skal utsettes for vilkårlig innblanding i sitt privatliv. Slik jeg tolker bestemmelsen, vil stadig eksponering på åpne blogger, være nettopp en slik «vilkårlig innblanding», og derfor være i strid med barnekonvensjonen.
Rett til å skape en egen digital identitet
Retten til beskyttelse av privatlivet og personvernet handler om vern av den personlige integritet, samt retten til selv å definere hvem man «er». Å skape sin egen digitale identitet betyr at man selv bestemmer hvilken informasjon som er tilgjengelig for andre. Når foreldre deler store mengder informasjon om barnet, fratar de barnet denne muligheten til å bestemme. Den dagen barnet er gammelt nok til selv å bruke sosiale medier, finnes han eller hun allerede på internett. Det er ikke sikkert at dette er den «samme personen» som barnet ville ønsket å fremstå som. Dette vil, etter mitt syn, utgjøre krenkelser av barnets rett til privatliv.
God nok begrunnelse for inngrep?
Fordi barnet har status som et rettssubjekt, må inngrep i barnets rettigheter begrunnes. Foreldrenes omsorgsplikt fordrer at det gis opplysninger til eksempelvis helsevesen. Dette er et inngrep i barnets privatliv som er tilstrekkelig begrunnet. Når det gjelder mammablogger eller sosiale medier, kan begrunnelser være at foreldrene er stolte av barnet og ønsker å vise det frem. Dette er forståelig, men min konklusjon er likevel at dette ikke er en tilstrekkelig begrunnelse til å sette barnets rett til privatliv til side. Det samme må åpenbart gjelde der foreldrenes eget eksponeringsbehov er motivasjonen for slik offentliggjøring av barnets personopplysninger.
Barnets beste
Vi finner prinsippet om barnets beste flere steder i både norsk lov og i Barnekonvensjonen. I barneloven § 30, står det at «Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.». Dette betyr ikke at barnet nødvendigvis skal få bestemme selv, men at foreldrene skal velge den løsningen de antar at vil være til barnets beste.
I noen tilfeller kan det være i barnets interesse at personopplysninger blir videreformidlet, som nevnt over for eksempel til helsevesen. I disse tilfellene vil mottaker av informasjonen vanligvis være underlagt taushetsplikt. Å bli eksponert på en blogg kan vanskelig sies å være i barnets interesse. Selv om bildene isolert sett kan være uskyldige, vil summen av dem likevel kunne utgjøre alvorlige personvernkrenkelser.
Dersom man snur prinsippet om barnets beste på hodet og sier at deling av bilder må være greit, så lenge de ikke er til skade for barnet vil prinsippet bli uthult. Foreldre er i utgangspunktet mest egnet til å foreta vurderingen av hva som er til det enkelte barnets beste. Det må likevel være grenser for hva foreldrene kan hevde at vil være i tråd med barnets beste. Vold og overgrep vil for eksempel aldri kunne være til barnets beste. Det er altså grenser for hva foreldrene har anledning til å avgjøre på vegne av barnet. Dette burde komme tydelig frem i lovverket, også når det gjelder personvernkrenkelser.
Personopplysningsloven § 11 fikk et tillegg i 2012 om at behandling av personopplysninger som gjelder barn, ikke skal være «uforsvarlig av hensyn til barnets beste». Regelen burde være overflødig fordi alle handlinger som foretas under utøvelsen av foreldreansvaret skal være til barnets beste. Det nevnte tillegget legger dessuten terskelen høyt. Fordelen ved er likevel at Datatilsynet nå har fått hjemmel til å slette bilder og innlegg på nettet der foreldre grovt krenker egne barn.
Gir dagens lovgivning barn et tilstrekkelig vern? Dagens lovverk gir rett til beskyttelse av barns rettigheter på mange ulike rettsområder. For eksempel har barn rett til deltakelse, de har rett til en hverdag fri for vold, rett til skolegang og så videre.
Når det gjelder vold og overgrep mot barn, har vi et detaljert regelverk som håndheves. Dette bidrar til at vi i større grad på dette området sikrer barn like rettigheter, uavhengig av hvilke foreldre de har og hvilke evner foreldrene har til å se barnets behov. På personvernområdet er rettslig regulering forbeholdt de absolutt groveste tilfellene, og bestemmelsen er ment å ha et svært snevert anvendelsesområde. Det vil si at den svært sjeldent vil bli brukt. Da er barnet i stor grad prisgitt sine foreldre.
Etter min oppfatning krenker foreldre barnas personvern når de deler informasjon om barnet til ubegrensede kretser i sosiale medier. Selv om foreldrene er rette vedkommende til å ta slike avgjørelser etter personopplysningsloven, leder en tolkning av menneskerettskonvensjonene til at denne formen for offentliggjøring likevel krenker barnets rettigheter.
Hvordan styrke barns personvern?
Min konklusjon er at barn ikke har et tilstrekkelig godt vern etter dagens lovgivning. Jeg avslutter derfor med noen forslag til styrking av barns rettigheter på området.
Holdningsskapende virksomhet
Holdningsskapende virksomhet er viktig. Dette vil kunne gjøre foreldre mer bevisste om barns rettigheter på personvernområdet. Slikt arbeid gjøres allerede, blant annet fra Datatilsynet sin side. For at dette skal være effektivt, er det viktig at det når ut til flest mulig.
Endringer i lovgivning
Vi kan gjøre dagens lovverk mer presist. Foreldre har fortsatt samtykkekompetanse, men kan kunne begrense denne gjennom den samme hovedregelen som gjelder for voksne.
Man kan ikke samtykke på vegne av andre. Den som har foreldreansvaret kan imidlertid gi nødvendige opplysninger til skole- og helsevesen eller andre offentlige instanser. I tillegg kunne man stille opp et unntak for opplysninger som klart vil være til barnets beste. Eksempler på dette kan tenkes å være bilder i årbøker fra idrettslag eller skoler.
En klageadgang etter FNs barnekonvensjon vil styrke barns rettigheter på flere områder, herunder personvern. Norge har allerede fått kritikk fra FNs barnekomité vedrørende personvernkrenkelser mot barn, men en dom vil få atskillig større vekt enn slike uttalelser.
Etterforskning og anmeldelse ved straffbart forhold
Det er problematisk at barn er avhengig av at foreldrene krever påtale for privatlivskrenkelser etter straffeloven. Også for krenkelser av retten til eget bilde etter åndsverkloven kreves det at foreldrene begjærer påtale, eller at «allmenne hensyn» foreligger. Å kreve påtale betyr ikke bare å anmelde forholdet, men også at den som anmelder ønsker at vedkommende skal bli tiltalt og straffet. Påtalemakten burde avgjøre om brudd på åndsverkloven og straffeloven § 390 skal påtales, ikke foreldrene.
Det er gode grunner til ikke å lovregulere flere områder enn nødvendig. En skal dessuten være varsom med å lovregulere familielivet, fordi borgerne skal være beskyttet mot unødvendig statlig inngripen. Når jeg likevel er kommet til at dette bør gjøres i større grad enn i dag, er det fordi personvernkrenkelser er alvorlige krenkelser av en barnets rett til integritet. Det er dessuten ikke lenger snakk om inngripen i familiens privatliv, så lenge foreldrene velger å eksponere barnet offentlig.
Leave a Reply